Header_ny3

Beagle historie

Skrevet av Nils T. Kjøsnes

Beaglen er en gammel rase og antagelig den eldste av de drivende hundene vi har i dag. De første sporene av beaglen finner vi i Hellas i førkristen tid. Den greske forfatteren Zenophon (født ca. 433 før Kristus) beskriver en liten hund som forfulgte haren ved bruk av luktesansen. Hundene ble fulgt til fots. Det antas videre at da Romerriket var på sitt største, ble disse hundene brakt til Roma og videre ut til landene romerne okkuperte. Her ble jakt drevet av soldatene som avveksling i hverdagen. Romerne tok videre med seg hundene til England i løpet av okkupasjonstiden. Ordet beagle finnes ikke i historiske kilder før på 1400 – tallet, men en regner med at disse hundene har blitt brukt jevnlig til jakt fram til denne tid. Det ble fortalt at dronning Elisabeth 1. som regjerte på 1500 – tallet, elsket disse hundene.

Beaglen ble etter hvert delt i to utviklingslinjer. Den ene der beaglen fortsatt ble brukt som jakthund etter hare i pack (der inntil 40 hunder jaget sammen) og den andre en utstillings- eller skjødehund kalt showbeagle. Det ble også eksportert beagler til USA og Canada, hvor rasen delte seg i de samme variantene. I dag finner vi beaglen stort sett over hele verden.

De første beaglene antas å ha kommet til Norge i siste halvdel av 1800 – tallet, men rasen ble ikke renavlet før etter siste verdenskrig. I 1950 – årene kom det flere beagler til Norge, både fra England og Sverige. Etter hvert ble rasen populær og årlige registreringer økte raskt. Det ble ikke bare avlet på de gode jaktlinjene, og det førte til at det ble solgt mange beagler kun som selskapshunder. Avlsrådet forstod at noe måtte gjøres, og på slutten av 1970 – tallet og i begynnelsen av 1980 – årene ble det lånt og importert mange gode avlshanner fra Finland. Disse var av høy jaktlig standard. Noen brukte også gode hanner fra svenske jaktlinjer. Dette satte fart i utviklingen, og vi fikk etter hvert mange beagler som hevdet seg godt på jaktprøvene. Flere og flere fikk nå øynene opp for at beaglen var en utmerket jakthund. I tillegg førte dannelsen av Beagleringen Norge til at det i større grad ble arbeidet sammen om avlsarbeid og en felles utvikling for rasen. Mange stilte på jaktprøver, og vi fikk et bredere avlsgrunnlag for å videreforedle rasen. Det er vanskelig å si om de beste hundene i dag er bedre enn de beste hundene før i tida, men det som er sikkert er at vi i dag har en beagle som jaktlig er bedre gjennomavlet og som gjør at vi har en mye bredere avlsbase.

De første beaglene som kom til landet var packhunder eller fra packlinjer. I packene i England ble hundene som var individualister og forlot packet for å jakte på egen hånd, tatt ut. Det var hunder med stor jaktlyst, samarbeidsevne og god formbarhet som ble verdsatt. Målbruken til den enkelte hund betydde ikke så mye da det likevel hørtes godt når et pack med mange hunder jaget. Det vi hadde som materiale var derfor hunder med stor jaktlyst og formbarhet, men med sparsomt søk og ujevn målbruk. I dag er rasen foredlet til en beagle som har et godt søk og mye bedre målbruk. Jaktlysten er der fortsatt i rikt monn, og beaglen er i stor grad samarbeidsvillig og formbar.